Utkastet #1. Selv-designet blog-innlegg om stygg psykiatri #1. Lørdag 06:06 om morgenen. 12 August 1942. Stavanger.

Jeg syns at folk som ler hele tiden; litt vell mye, er irriterende. Men jeg har vendt meg til det. Etter at jeg begynte å ta litt Valium før jeg skulle til §3-3 evaluering har jeg fått på papiret at jeg både har delivs sykdoms innsikt, og p.g.a. de nye reglene nå sa de så kunne de ikke ha meg på §3-3 (eller var det §3-4) lengre heller. For en liten pille gjøre at jeg virker helt frisk fra min "sykdom". Så kan jeg da, ha det akkurat så ille som jeg vil ellers. Uten noen form for mistanke om at jeg kanskje er veldig lei meg hele tiden fra psykiatrien sin side. Ikke det at jeg er lei meg hele tiden heller da, men det må være lov å avreage på følelser så mye man vil selv, uten inblanding og anklager om "depresivt humør" f.eks fra psykiatri, eller noen andre.

Ironisk nok er det nok savn og sorg-prosessen som gir meg denne innsikten de snakker om, i psykiatri.

Men det er lov og går an å fungere, selv om man har møtt veggen for lengst har jeg funnet ut,,noe.. men da er man jo plutselig schizophren eller bipolar hvis man sitter å griner et lite øyeblikk, også gjenopptar samtalen, eller det man holdt på med i hagen f.eks. Å le i tide og utide er jo mer akseptert, men t.o.m. det er jo et symptom for noen. Selv om jeg har møtt ansatte i psykiatri som sitter å ler når jeg snakker med dem, under det som skal være en profesjonell samtale og vurdering av mine alvorlig sinnslidelser.

Tror ikke dette blog-inlegget blir ferdig med det første, men det gjør ikke noe enda. Derfor skal jeg prøve å legge inn en musikk-video her til slutt, fra youtube. Advarsel: Det er noe slags støymusikk, kanskje.



Takk for i dag. Dette var litt kjipt. Hilsen Stavanger. Risperdahl har fjernet hele sortonin 5ht7 systemet mitt i hjernen, så det er spennende tider.

Stay cool.