Sannheten om, ADHD og dermed skråblikk på alopati fra et "pseudo-vitenskapelig" perspektiv. O.s.v.

Og det baler på seg. Tar du den så tar ikke den, du og jeg tar kvelden.


Definisjon: Engelsk "ADHD: Attention deficiency hyperactive disorder". Tidligere på godt og vondt kalt "hyperaktivitet" på Norsk, eller noe slikt.. Det har vi gjort oss opp følgende tanker om, i dag:

Litt bakgrunn først: Den alopatiske ("almenn-medisineke" kontra holisme eller homeopati-teknologi) kuren for ADHD er så-kalte "stimulerenede" medikasjon, ofte kjemiske phenetylaminer som det heter, som er diverse varianter av amfetamin, eller medikasjon som påvirker dopamin-hormon nivået i kroppen og hjernen, og hjernen bak det hele var noble Sir Alexander Crichton. Det var han som først beskrev det hvertfall som "mental rastløsthet" i psykologi-boken sin som het noe sånn som "En reise og undersøkelse av naturen til og årsaken av mental galskap". Hvorfor han kaller det noe dobbelt opp mental galskap vet vi ikke, noe om. Men vi skal bruke hans taktiker mot ham.

Senere etter dette i 1798, ble vist ADHD klart definert av en person George Still i 1902. Bruken av disse så-kalte "stimulerende" (ofte sexuelt panikk opphissende) medikamentene begynte allered først i 1937 i Amerika. Mange prøver å påvise årsaken til ADHD på forskjellige vis. Vi tanker det kanskje, har sammenheng med naturlig anarki. Det vil jo ingen system-frelste ha, og det kan også syns som at ADHD virker som en beskrivelse av mangel på tak og tone, og etikette som vi har arvet av Kristendom. Eller så er det faktisk en hjerne-skade som ble først antatt, alltså MBD, som ikke lengre er en populær teori. Årsakene til det er jo åpenbare.

Men hvordan virker da alltså f.eks "alopatisk" dextro-amphetamin på en allerede kanskje skadet hjerne. Eller en hjerne med alt for lavt nivå av "co-enzyme 1" (eller ENADA(NADH) i hjernen, og dermed dysfunksjonel i utganspunktet. Ja?

Vi antar at hvis hjernen blir kjemisk påvirket på denne tenkte måten med et eller annet phenetylamin..noe..så ← her kommer poenget(!) → så havner hjernen eller kroppen i krise eller faktisk ren lett dødsangst og det er velkjent (beskrevet forlengst av nevrolog Andrija Pharich) at døds-angst øker oppmerksomheten. Så da blir det, vel til at om vi egentlig vil bruke en medisin som fungerer på den måten. Døds-angst er sikkert i seg selv et "sekundært" hormon som kroppen skiller ut i mangel på dopamin; kortisol f.eks. Og forresten så regner man med at det finnes alt for mange hormoner vitenskapen ikke en gang har begynt på å finne ut hvordan fungerer.

Her slutter poenget.

På lignende og lik linje med hvordan de aloptatiske anti-psykotiske medisiner stimulerer dopamin ved å ironisk nok blokere såkalte dopamin-receptorer (på en måte blomster) i hjernen, som tar i mot signal-stoffet, så vil en person med høyt nok nivå av hjerneføde (alltså f.eks NADH eller P-5-P) bli så avslappet av ADHD medisiner at en kan godt forvente det vi vanlige folk kaller oppmerksomhet, men knapt noe som skal til for å lese i en bok, tvert i mot. Men det er kanskje også det som egentlig kan ha vært en slags underliggende intenasjon bak alt dette med ADHD , MBD og de diverse tingene vi har nevt her. Så det er slettes ikke sikkert at vi nædvendigvis.. egentlig trenger å definere Sir Alexander Crichton som noen anti-helt, men på tross av det så er jo alt dette en "mangesidig" sak av åpenbare grunne som f.eks politisk uenighet.

Men så et eksempel som ikke har noe med politsk motivasjon å gjøre. ADHD medisiner blir brukt i kanskje desperasjon for å få gjort noe. Da bryr man seg ikke om det bra resultatet man får og marerittene man får av det, p.g.a. at det er og blir som en dårlig men også ordentlig oppfatning av Ex.Phil og eller Ex.Fac. sin egentlige natur; det og ikke inbille seg om det man leser, men faktisk forstå kilde-matrialet man leser på. Selv om man aldri vet noe om hva forfater av det man leser selv har slags ..noe med det samme.

Oppfattning av hva noe egnetlig er ment for å mene kan vi prøve å beskrive med den såkalte første noble sannheten (av 4) ikke i Zen-Buddhisme som i føge Tysk forfatter Eugene Herrigel, som ikke har noe dogma vistnok, men i de vanlige Buddhistiske tradisjonene kan best beskrives av oss som: Liv lider. Ikke at "livet er lidelse" som kanskje trodd, det er jo en igjen Kristen fargelegging. Ironisk nok nå, vil vi på peke at Jesus da sa også at han var noe med liv. Men det her er jo alltså da, et forsøk på å forklare noe om la oss strekke oss til å si, noe slikt som hele den kosmiske eksistensen (som i hinduistika Kali-Yuga); som et slags forsøk på å begynne å prøve å definere hva "liv" er. Uten noen gud utenfor oss selv, utenom det evige og uendelige store universet også mennesker.

Nå har vi sist vært inne på noen relativt dristige og kanskje tunge tanker. Og det er veø nok kanskje slik at det er slike tanker som opptrer for mange mentalt sykede som dem med (Satan og) og ADHD.

Vi var nemlig inne på det som omtrent kan kalles første bud i Buddhistisk Vitenskap. Den første noble sannhet at "Liv eller livet, (er det som) lider" og det er jo hjerteskærende å tenke på, men en kanskje litt ullete og lite håndgripelig ut-talelse. Noe vi egentlig ville påpeke var at hvis man i stedet for å først lære Ex-Phil og Ex-fac på Universitet, selv om Arne Næss i sin bok sier at man kan lese , det meste av det og fint la det gå i glemme-boken (hva en slags vinkling han egentlig i virkeligheten hadde med å si det), så må vi få det inn allerede med morsmelken, hvis vi trenger. Ikke amfetamin alltså , men en måte for oss til å prøve å forstå den utvendige realiteten som vi vet ikke alltid sammsvarer med det hjernen vår alltid tror. En tanke om hvordan vaksiner selvfølgelig, egentlig fungerer. Kommer senere. Nå må jeg skynte meg å publisere dagens innlegg. Selv om det ble noenlunde for kaotisk i natur.

INDEX.